torsdag 6. mai 2010

Den Dominikanske Republikk - del 2: Ut på tur - og et hundeliv

Det var en underlig følelse å våkne opp under myggnettingen på Ine sitt rom, og høre skravling på spansk på andre sida av døra. I tillegg til Ines familie (mamma, pappa, lillesøster, lillebror og storebror), var det 3 andre gjester i huset; et dominikansk par som bor i USA og en lege som er utplassert i Ocoa for tiden. Så huset var rimelig fullt av folk! Jeg ble liggende en god stund og bare lytte - greide ikke å skille Ine fra de andre som snakket. Ikke før hun ropte "mamma", skjønte jeg at hun var stått opp.


Vi fikk servert frokost med "fin-brød", som Ine sa ("det pleier de ellers aldri å kjøpe"). Det var egentlig omtrent som norske hveteboller. Vi hadde med norsk grovt brød og nugatti, det falt i smak - spesielt hos 16åringen i huset, he, he.

Ine hadde avtalt med en kompis, Yustin, at vi skulle gå en tur opp i fjellene.


Ut på tur - aldri sur!


Rart å tusle blandt palmer, trær og kaktuser.


Tenk å hatt noen slike i hagen - som en liten hekk mot naboen *fnis*


Mango - ikke helt moden til å plukkes enda!



Vi passerte små "gårder" - der tuslet det rundt både griser, høner, kalkuner, hunder og esel.




Enkelte av husene var i så dårlig forfatning at det var merkelig å tenke på at det faktisk bodde familier der... Flere ganger kjente jeg at nesten at det ble for mye for meg...synet av ei sjønn lita jente i ei døråpning, i skinte klær - og jeg skimtet jordgulvet bak henne...huff, mammahjertet verket. Ine så nok hva jeg tenkte, for hun kommenterte: "Æ veit, mamma!"


På turen tilbake kom jeg over denne stakkars, lille, "nedkjørte" karen...


Enkelte ordnet seg med hjelp i de verste bakkene....jepp - hun vet å få ting som hun vil, den "lille" tuppa mi ;o)


...andre greide helt fint å gå for egen maskin :o) Mamma'n iført kul caps - lånt for anledningen. Caps er forresten "the big thing" i Den Dominikanske Republikk. Alle bruker caps - hele tiden...så slipper de å fikse seg på håret ;o) Kjekt!


Da vi kom ned i dalen igjen, ble vi invitert hjem til Yustin. Han bor i en av de fattige bydelene - men er blant de som ikke har det så ille. Her er vi på tur inn i bydelen...


Familien hans tok imot oss med åpne armer. De disket opp med kald, fersk drikke. De var veldig nysgjerrige på oss og hva vi syns om landet. Det var helt tydelig at Ine var "en av familien" - og de gav uttrykk for at de var veldig glade i henne, hun var jo "datteren" deres også :o)


Hundene deres hadde fått valper - og vi forelsket oss litt i de små nurkene *sukk i hjertet*


Dominikanerne har forresten et merkelig forhold til hunder. Det er sjelden de får noe kos, sånn som her hjemme. Hos Ine sin familie har de 5 hunder som bor på taket (jepp - på taket av huset!!). Det er kun 1 av de som får lov til å være inne i huset. Hundene er skitne og flokete. En av dem holdt på å "spise meg opp" da jeg klødde litt på henne - og hun tuslet i nærheten hele tiden. De godsnakket ikke med hundene - det var bare en kommando "ven" (kom! - uttales "beng") som de omtrent ropte til dem. Tror nok de hadde ledd seg ihjel om de hadde sett hvordan vi duller og daller med vår lille Bayaz *fnis* Familien til Yustin behandlet hundene sine pent, virket det som - de var rene og tillitsfulle. Jeg falt pladask ♥


Familien tilbød seg å gi oss en valp hvis vi ville, de kunne ta vare på den til vi kom tilbake, he, he..

Ine og lillepusen til Yustin ♥



Seinere på dagen var det klart for softballkamp og natteliv i parken..
..forts. følger!

1 kommentar:

Ine Mariel sa...

Like å lese om tankan du utgjor dæ iløpet av oppholdet. Det e tydelig at ting har bynt å falle på plass etter alt før mange syn og inntrykk på en og samme gang.

Litt rettelse: Dawrin e 16 år - men ser ut som han e 14...
og "veng" skrives "ven" og betyr "kom"!!