En pilegrimsvandring går alltid til et hellig sted, ofte til en kirke. Den ytre vandringer er likevel bare et redskap for den viktigste vandringen; den som leder inn i oss selv, inn mot den helligste av alle steder – møteplassen med Gud.Å være pilegrim er å være underveis og samtidig ha et mål. En pilegrim ber med føttene, så å si. Han går for at han lengter – og så blir vandringen en bønn. I pilegrimsvandringa kan den ytre og indre reisen bli én og den samme. Vandringa er ikke en flukt bort fra selve livet, men ei vandring med Gud for å få mot og kjærlighet til å være underveis – i livet.
Ofte går en pilegrimsvandring ute i den vakre naturen, i skogen eller langs havet – og det var naturen som var rammen for de 23 pilegrimene som la ut på vandring søndag 19. juli. Pilegrimene kom fra både Harstad, Fjelldal, Evenskjer og Tovik-området.
Fra Tennevik, over til Sandevannet – gikk ferden i naturskjønne omgivelser langs skogsveier og stier, før vi endte ved målet for vandringen: Tovik kirke. Omtrent halvveis hadde vi en koselig rast ved gapahuken som er satt opp ved Sandevannet. Her fant vi også vår drikkevannskilde, Kvannelva – vi drakk, og vi delte dette livgivende vannet.
Underveis fikk vi gode ord fra prest Ole Jakob Vestvik. Han oppfordret oss til å finne en stein, som vi skulle bære med oss på turen. Vi mennesker bærer med oss ulike byrder, problemer og vansker – og steinen skulle være et symbol på dette. Under gudstjenesten i kirken seinere kunne vi så legge fra oss det vanskelige vi bærer på.
Organist Maria Daniela Raach lærte oss også noen enkle salmer på vandringa, som vi igjen sang under gudstjenesten.
For meg var det min aller første pilegrimsvandring, men det var nok ikke den siste. Mange kjenner en lengsel etter noe mer som ikke er lett å definere. Kanskje noen av de jeg vandret sammen med opplevde det samme som meg; at de fikk et dypere perspektiv for vandringen.
Pilegrimsreise. Et vakkert symbol på livet. Kanskje skulle du prøve?
Jeg takker pilegrimslederne Ole Jakob, Maria Daniela og Kurt for den flott planlagte turen, mine med-pilgrimer for følget – og lar Erik Bye få det siste ord:
Men ennå lever drømmen om et fjernt og hellig sted
langt bakom svarte berg og svidde sletter
der hjertet kan få visdom og hver sjel finne fred
og lønn for våre hvileløse netter.
Nå dages det i dalen, det tindrer over tind,
det går en pilegrimssti gjennom hvert menneskesinn
og stien må vi alle gå alene.
Ha en strålende søndag!
