Åh - her er mørketida kommet for fullt, og det kjennes også på kroppen!!
Det er mørkt når jeg drar på jobb og mørkt når jeg kommer hjem igjen, på tross av at jeg faktisk slutter kl.15. I denne tiden, før snøen kommer og lyser litt opp - og før sola snur igjen, har jeg pleid å finne "trøst" i et dikt av Senjadikteren Helge Stangnes (han har
så mange vakre dikt <3)
Tenkte jeg skulle dele det med dere denne mandags morgen:
LYS LANGS EN FJORD Det mørkne mot vinter som lenge skal vare
- en sommar blei borte, en haust e på reis,
og leia e lagt der vi alle må fare
som tvungen turist på et år under veis.
Så fjern og så frostkald står stjern'der ute,
men nærar e lysan der menneskan bor,
- som glør gjennom natta fra rimgråe rute
skin perlebands-lenker av lys langs en fjord.
Og vi som blei fødd her - og tidlig fekk sanne
at lyset og leiken har mørket som pant,
vi veit at den natta som ligg over landet
e pris førr en sommar som kom - og forsvant.
Men ingen treng sukke og vri sine hender
i lengt etter solskinn og varme i sør
så lenge som lysan fra nordnorske grender
førtell oss at her har vi søstre og brør.
Vi veit at den ætta vi kalle vår eia
i elsk og i armod har kysten bebodd
og tent sine lampe som fyrlys langs leia
tel merke førr folk som har segla og rodd.
Ja, lysan fra stuen langs verharde strender
i mørketidslandet har gått som ei bru
med spenn over fjorda - lik utstrekte hender
med varme og kraft tel å tåle og tru.
Så kom, la oss tenne små lys førr kverandre
som bål imot natt på ei vinterkald jord
der frosten skal vike når menneskevarme
får nå gjennom mørket - som lys langs en fjord.
Ha en fin dag! :o)
