At jeg digger monster er kanskje ikke noe nytt ;o) Syns disse mønsterarkene fra monsters-serien til Reminisce er sååå søte - og at de er fargerike er jo bare et pluss!
Passet godt til disse bildene av Lasse på et "hoppeloppeland" i Sverige :o)
...også liker jeg at monsterne "snakker" sammen *fnis*
Noe av det som slo meg da vi besøkte Ine sin familie - er at dominikanerne bruker utrolig mye tid på sittende på verandaen... De bare sitter der - og sitter der. Tusler innimellom over til en nabo, for å sitte litt på vedkommendes veranda. Imponerende at de at har en sånn ufattelig evne til å bare være tilstede - i nuet, sitte der - tenke og bare være! ...ja, så bruker de mye tid på å stelle negler, både på hender og føtter - de fikser øyenbryn og hår ;o)
Her er vi foran huset til Ine - verandaen foran huset benyttes også til oppbevaring av mopedene, enhver dominikansk gutts stolthet! Her er mopedene ivrig benyttet, hele tiden - til alt mulig! Det er ikke uvanlig å se en moped med 3 personer, samt bord og plaststoler...he,he.. Ine hadde tidligere vist bilder av Cato og Lasse på motorsykkel her hjemme, med hjelm og skinndress. Dominikanerne syntes det så skikkelig teit ut, og skjønte ikke vitsen med spesielle klær for å kjøre sykkel...
En ting som jeg hadde kommet til å bli sprø av, er dominikanernes tidsbegreper...eller mangel på.. ;o) Et klassisk eksempel; Vi hadde avtalt å dra på softballkamp, for å se Federico, Ines vertspappa, spille. Kampen skulle begynne klokka 15. Da vi kom hjem fra fjellturen og besøket hos Yustin, dusjet vi og ordnet oss til kampen. Vi satt på verandaen og ventet...og ventet...til slutt var klokka 16 og ingen gjorde mine til å dra. Da ringte plutselig Federico og spurte om vi var på tur - joda, men først måtte Maria i dusjen. Ine lo av meg - hun vet at jeg hater å være for seint ute til ting, og at jeg er nøye med å holde avtaler - "velkommen til Dominikanske Republikk" (for øvrig en kommentar jeg skulle høre ofte fra den kanten i dagene som fulgte...).
*venter, venter og venter* ;o)
Men omsider var vi godt plassert på den lokale softballstadionen i Ocoa. Her fikk vi også vite at det skulle være live-musikk der etter kampen. Et lokalt merengue-orkester skulle spille, spennende!!
Publikum følger ivrig med (enkelte, for øvrig, uten å skjønne så mye av spillet...) Innimellom virket det som om det viktigste var å drikke øl mellom slagene, he, he.
Federico in action!
Mamma og ungen - godt å tilbringe litt tid sammen. Den flotte tunikaen som jeg har på meg, fikk jeg forresten av Ines dominikanske mamma ♥
Etter kampen - jeg må innrømme at jeg ikke aner hvilket lag som vant - trakk vi inn i "klubbhuset", der et orkester spilte opp!
Festlig musikk - og underholdende vokalist!! Ine og Federico tok en svingom.
Har funnet en video av et typisk dominikansk merengue-orkester, for å prøve å formidle litt av stemningen :o)
Tilbake i familiens hus, laget Ine og jeg fruktsalat på norsk vis. Jeg hadde med meg Piano Vaniljesaus, som vi serverte til. Familien var litt skeptiske, men smakte høflig på salaten - og ble synlig overrasket over hvor godt det smakte sammen med vaniljesausen.
Her får Dawrin en liten "smakebit" av Norge hos Ine.
Om kvelden ble vi stablet inn i en bil - jepp, stablet; i alle seter og i bagasjerommet - og turen gikk til parken i byen. Hver søndag kveld samlet innbyggerne seg i parken, gamle og unge. Det var et yrende folkeliv, musikk og dans på gatene. Jeg ble helt ør i hodet - både av musikken, og alle vennene til Ine. Det gikk helt i surr for meg til slutt...
Cato, Maria og jeg - sammen med noen andre besøkende.
Jeg traff de andre AFS-erne som bodde i Ocoa, Luisa, Giovanni og Piera fra Italia og Jana fra Tyskland. Flere lokale som fortalte oss hvor stor pris de satte på Ine - "hun er en søster for alle her". Mammahjertet banket varmt og stolt ♥ Ja, jeg er skikkelig stolt over hvor godt Ine har etablert seg i lokalsamfunnet! Jeg er stolt over at hun kom over det voldsomme kultursjokket, at hun bestemte seg for å bli i landsbyen - og hvor utrolig dyktig hun har vært med både språket og menneskene rundt seg!! Jeg må innrømme at jeg ikke vet om jeg hadde fikset å bo under slike forhold over en lengre periode. Jeg skjønner plutselig hvorfor Zalo og vaskeutstyr sto øverst på den første ønskelista jeg fikk av Ine... Er utrolig glad for at jeg ikke hadde noen anelse om hvilke forhold hun bor under, da jeg hadde henne gråtende på telefonen flere ganger de første ukene... Jeg hadde kanskje reist for å hente henne hjem - ikke oppmuntret henne til å bli...
Kjæmpegla i dæ, ungen min - e så stolt over dæ!! ♥ Du har virkelig vokst på de her månedan!!
Tænk så heldig du e, som har en sånn flott søskenflokk på den andre sia av verden!! Sku ønske de kunne komme hit, hjem te oss, førr å oppleve livet ditt her! Kanskje - en vakker dag!! :o)
Det var en underlig følelse å våkne opp under myggnettingen på Ine sitt rom, og høre skravling på spansk på andre sida av døra. I tillegg til Ines familie (mamma, pappa, lillesøster, lillebror og storebror), var det 3 andre gjester i huset; et dominikansk par som bor i USA og en lege som er utplassert i Ocoa for tiden. Så huset var rimelig fullt av folk! Jeg ble liggende en god stund og bare lytte - greide ikke å skille Ine fra de andre som snakket. Ikke før hun ropte "mamma", skjønte jeg at hun var stått opp.
Vi fikk servert frokost med "fin-brød", som Ine sa ("det pleier de ellers aldri å kjøpe"). Det var egentlig omtrent som norske hveteboller. Vi hadde med norsk grovt brød og nugatti, det falt i smak - spesielt hos 16åringen i huset, he, he.
Ine hadde avtalt med en kompis, Yustin, at vi skulle gå en tur opp i fjellene.
Ut på tur - aldri sur!
Rart å tusle blandt palmer, trær og kaktuser.
Tenk å hatt noen slike i hagen - som en liten hekk mot naboen *fnis*
Mango - ikke helt moden til å plukkes enda!
Vi passerte små "gårder" - der tuslet det rundt både griser, høner, kalkuner, hunder og esel.
Enkelte av husene var i så dårlig forfatning at det var merkelig å tenke på at det faktisk bodde familier der... Flere ganger kjente jeg at nesten at det ble for mye for meg...synet av ei sjønn lita jente i ei døråpning, i skinte klær - og jeg skimtet jordgulvet bak henne...huff, mammahjertet verket. Ine så nok hva jeg tenkte, for hun kommenterte: "Æ veit, mamma!"
På turen tilbake kom jeg over denne stakkars, lille, "nedkjørte" karen...
Enkelte ordnet seg med hjelp i de verste bakkene....jepp - hun vet å få ting som hun vil, den "lille" tuppa mi ;o)
...andre greide helt fint å gå for egen maskin :o) Mamma'n iført kul caps - lånt for anledningen. Caps er forresten "the big thing" i Den Dominikanske Republikk. Alle bruker caps - hele tiden...så slipper de å fikse seg på håret ;o) Kjekt!
Da vi kom ned i dalen igjen, ble vi invitert hjem til Yustin. Han bor i en av de fattige bydelene - men er blant de som ikke har det så ille. Her er vi på tur inn i bydelen...
Familien hans tok imot oss med åpne armer. De disket opp med kald, fersk drikke. De var veldig nysgjerrige på oss og hva vi syns om landet. Det var helt tydelig at Ine var "en av familien" - og de gav uttrykk for at de var veldig glade i henne, hun var jo "datteren" deres også :o)
Hundene deres hadde fått valper - og vi forelsket oss litt i de små nurkene *sukk i hjertet*
Dominikanerne har forresten et merkelig forhold til hunder. Det er sjelden de får noe kos, sånn som her hjemme. Hos Ine sin familie har de 5 hunder som bor på taket (jepp - på taket av huset!!). Det er kun 1 av de som får lov til å være inne i huset. Hundene er skitne og flokete. En av dem holdt på å "spise meg opp" da jeg klødde litt på henne - og hun tuslet i nærheten hele tiden. De godsnakket ikke med hundene - det var bare en kommando "ven" (kom! - uttales "beng") som de omtrent ropte til dem. Tror nok de hadde ledd seg ihjel om de hadde sett hvordan vi duller og daller med vår lille Bayaz *fnis* Familien til Yustin behandlet hundene sine pent, virket det som - de var rene og tillitsfulle. Jeg falt pladask ♥
Familien tilbød seg å gi oss en valp hvis vi ville, de kunne ta vare på den til vi kom tilbake, he, he..
Ine og lillepusen til Yustin ♥
Seinere på dagen var det klart for softballkamp og natteliv i parken.. ..forts. følger!
Litt hobbyering har det faktisk blitt prioritert tid til i det siste ;o) I helga var vi invitert i konfirmasjon - og da måtte jeg jo lage et kort til den stolte konfirmanten!
Har brukt mønsterark fra KaiserCraft - bilde av den unge herremannen. Han har noen vakre blå øyne, som har inspirert til fargevalget på kortet.
Noen detaljer fra forsiden.
Stjerneborden er trykket ut med MS-punch (jepp - fikk endelig brukt den på noe *fnis*)
Utformingen på kortet er inspirert av Anita - så inni ble det plass til pengegaven, og noen gode ord!
...og på baksiden har jeg laget "stempeltrykk" av logoen min ;o)
Har brukt Spellbinder-dies til å trykke ut de åttekantede formene og rufset dem litt til med saks.
Endelig! Fredag 26. mars satt vi på flyet på tur over Atlanterhavet - klare for et lite karibisk eventyr. Somerfugler i magen, forventningene boblet inni meg - og klumpen i halsen var stor. 7 måneder siden jeg hadde sendt avgårde ungen min, skulle jeg faktisk få lov til å se henne igjen, klemme henne - og få et lite glimt av den hverdagen hun opplever sammen med vertsfamilien sin.
Det var en lang flytur - innimellom føltes det som om klokka ikke flyttet på seg i det hele tatt....utålmodig? ;o) Med et reisefølge som stort sett satt og småduppet - og et lite harem av elefanter i magen, så følte jeg meg som en sprekkferdig fireåring, he, he.. Gjett om det føltes som en lettelse da vi endelig satte beina på bakken på flyplassen i Porto Plata i 18-tida (lokal tid)! Fikk praiet oss en taxi som greit kjørte oss inn til Cabarete og hotellet vårt, Velero Beach Resort. Planen var å sove der ei natt, før vi skulle inn til Santo Domingo for å møte Ine og vertsmamma'n hennes. Slitne som vi var, ble det bare en liten matbit før vi sloknet. Tidsforskjellen på 6 timer gjorde nok også sitt til at det ble tidlig kveld....og en dertil tidlig morgen...
Tenk å våkne opp til en sånn vakker utsikt!! Vi vandret på stranda og bare kjente på tanken: "Vi går på ei karibisk strand!!" - ufattelig! Etter å ha inntatt en bedre frokost på hotellets (ute)restaurant, ble vi enige om å droppe bussturen inn til hovedstaden - og heller leie taxi. Prisen var ca. 1200,- norske kroner, ikke ille for en tur på vel 4 timer. Vi hadde telefonkontakt med Ine underveis og hun fikk gitt sjåføren instrukser på hvor vi skulle møtes. Spennende å krysse landet på denne måten, masse inntrykk - og en voksende klump i halsen etterhvert som avstanden til ungen min minsket. Det ble litt småtørking av tårer da vi kjørte på innfartsveien til Santo Domingo. Jeg er jo håpløst sentimental og lettrørt ;o) ...etter litt venting - og misforståelser på møteplassen - kunne jeg omsider klemme ungen min igjen ♥ (...jepp - hun ble som ventet en smule brydd av at mamma'n var oppløst i tårer..."Mamma da!!")
Maria,"mamma'n" til Ine, viste oss rundt på div. shoppingsentre, før vi gikk på en kafé og spiste. Etterpå kom vi oss på en lokalbuss (liten minibuss), "guagua", for å ta turen inn til området der de bor, San José de Ocoa. Bussturen tok i overkant av 2 timer. Det var litt av en opplevelse!! Bussen hadde en "innkaster" - som hang ut av døra og prøvde å få med mest mulig folk. Det var bare å stappe inn det som fikk plass - og innimellom kom det selgere på et stykke. Ha, ha - overhodet ikke som å ta buss hjemme i Norge.
Ine sine to mammaer på busstur :o)
Vi kom til Ocoa på kvelden - etter en ganske så humpete tur innover i en dal *puh* Det var underlig å trø inn i gata der Ine tilbringer dagene - og å se huset hun bor i, som vi bare har sett på bilder. Kjemperart å møte alle familiemedlemmene for første gang. Man føler liksom at man kjenner dem, etter å ha hørt så mye om alle.
Federico og Maria - de "nye" foreldrene til Ine. Utrolig koselige og sjarmerende! Føler meg utrolig takknemlig for at de ville være familien til jenta mi dette skoleåret! Gjett om hodet var fullt av inntrykk - vi hadde hilst på så mange at det gikk helt i surr for meg... Det var underlig å høre Ine skravle i veg på spansk. Hun er virkelig blitt flink! Jeg hadde store problemer med å skille henne fra de andre, om jeg ikke så hvem som snakket! Det ble en tidlig kveld på oss, kjente godt at ikke kroppen fulgte med på tidssonen vi befant oss i. Vi fikk låne Ine sitt rom...kanskje ikke helt som rommet hennes hjemme...
...må jo bare fortelle at en DIGER kakkerlakk var velkomstkomité da vi skulle legge oss *iiiiik* Ine bare ristet på hodet og klasket til den med en sko - og syns mora var "pysete", he, he..
Sovnet som en stein, på lading før nye eventyr! ...forts. følger... ;o)
Lykkelig mamma til 3 hottentotter.
Har flyttet fra alenetilværelsen i et grønt hus på landet til Drømmeprinsen i et gammelt hus i byen - og stortrives der!
Sammen med oss bor også hunden vår, en cocker spaniel med navn Bayaz.
Bloggen min blomstrer innimellom, støves ned og måkes fram fra glemselen igjen ;o) Jeg er av-og-på-blogger!!
Har gjennom årenes løp samlet sammen tekster, dikt, ordtak og annet som er kjekt å ha for hånden når man skal lage kort, taler osv. - de finner du på denne bloggen:)
